Prosjektperiode: 2021 – 2022
Prosjekteier og leder: USN, Per Gunnar Disch
Samarbeidspartnere: SOF, sør
SOF rolle: Prosjektledelse
Finansieringskilder: Barne- og familiedepartementet (BFD)
Mål og visjon med prosjektet:
For de fleste er det å leve ut sin tro – og sitt livssyn en selvfølge. For mennesker som er avhengige av hjelp fra andre, er mulighet til tro- og livssynsutøvelse ikke alltid like selvfølgelig, og kan by på utfordringer (Samarbeidsrådet et al 2013, Samhandlingen mellom helse- og omsorgstjenesten i kommunene og tros- og livssynsamfunn). Noen trenger hjelp til å uttrykke sine ønsker og behov, og noen trenger tilrettelegging for å kunne praktisere dette. For mange blir derfor den kommunale helse- og omsorgssektor viktig i tilretteleggingen for tros- og livssynsutøvelse for den enkelte bruker. Livssyn, med eller uten et religiøst innhold, vil kunne være grunnleggende for den enkeltes helse og for den enkeltes nære nettverk. Det må derfor også tas med i vurderingen når en skal yte helse- og omsorgstjenester. Tjenestemottakers livssyn kan også være både retningsgivende for hvordan tjenesteyterne skal utføre sin tjeneste i møte med den enkelte, og for hvordan tilretteleggingen skal være (Prop. 130 L (2018–2019) Lov om tros- og livssynssamfunn). Lars Johan Danbolt m.fl. sier det slik om dette temaet:
«God helse- og omsorg handler om å se hvert enkelt menneske og bli kjent med dets livshistorie slik at omsorgen blir tilrettelagt for gode opplevelser og meningsfulle øyeblikk. Alle som er avhengige av kommunale helse- og omsorgstjenester skal derfor også få tilrettelegging og bistand for å kunne utøve sin tro og sitt livssyn (Danbolt m.fl. 2014, s 379)».
Norge har gjennom både nasjonale og internasjonale forpliktelser et ansvar for å sørge for at enhver står fritt til å velge og utøve en tro eller et livssyn. Retten til tros- og livssynsfrihet gjelder alle, også dem som selv ikke er i stand til å sette ord på hva de ønsker (Samarbeidsrådet et al 2013). For de kommunale helse- og omsorgstjenestene innebærer dette blant annet et ansvar for å sørge for tilrettelegging av omsorgstilbud der også kulturelle og åndelige behov blir hensyntatt og ivaretatt i samsvar med den enkeltes ønske, bakgrunn og tilhørighet (Prop. 130 L (2018–2019).
Prosjektoppsummering:
Utgangspunktet for prosjektets problemstilling ligger i forholdet mellom den faktiske tilstand i kommunenes helse- og omsorgstjeneste og de intensjoner som staten har formulert om utøvelse av tros- og livssynsutøvelse for brukere av kommunale helse- og omsorgstjenester. På bakgrunn av dette har prosjektet belyst hvordan kommunene i varetar dette og hvilke muligheter og utfordringer en møter på i arbeidet for å til rette legge for tros og livssynsutøvelse i tjenestene.
Rundskriv I-6/2009 «Rett til egen tros- og livssynsutøvelse», som er nevnt ovenfor, understreker at helse- og omsorgstjenesten har plikt til å legge til rette for den enkeltes mulighet for fri tros- og livssynsutøvelse. Samtidig understrekes det at ansatte innen tros- og livssynssamfunnene og pårørende/verge har en viktig rolle i arbeidet med å få i gang nødvendig samhandling for tilrettelegging av tros og livssynsutøvelse. Vi har derfor i vår problemstilling også sett på hvordan tros- og livssynsamfunn ivaretar dette.
Prosjektet har følgende hovedproblemstilling:
Hvordan ivaretas tjenestemottakernes rettigheter og muligheter til tros- og livssynsutøvelse i den kommunale helse- og omsorgstjenesten.
For å avgrense problemstillingen har vi delt den opp i tre underproblemstillinger
- Brukernes behov for bistand i tros- og livssynsutøvelse, slik helse- og omsorgstjenesten vurderer det
- Helse- og omsorgstjenestens tilbud om bistand og tilrettelegging for å møte brukernes behov.
- Samhandlingen mellom tros- og livssynssamfunn og helse- og omsorgstjenesten, sett fra kommunens side og fra tros- og livssynsorganisasjonenes side.
Problemstillingen vil bli belyst ut fra en kommunal synsvinkel supplert med perspektiver fra tros- og livssynsorganisasjoner, føringer fra statlige myndigheter og relevante tidligere studier, jf. kapittel to.
Data i denne studien har vist at det utøves mye god tilrettelegging for tros- og livssynsutøvelse for brukere av helse og omsorgstjenester i mange kommuner. Likevel er det grunn til å tro at det kan utøves mere tilrettelegging ved både grundigere kartlegging av brukeren/pasienten og gjennom samarbeid med tro og livssynsamfunn.
Åpenhet og det å stille spørsmål om behov er viktig. Spørsmålet –« Hva er Hva er viktig for deg», er her et nøkkelspørsmål. Det leder oss tydelig inn mot begrepet brukermedvirkning.
Brukermedvirkning er et sentralt begrep i helse- og omsorgstjenesten. Det er både en demokratisk rettighet og et mål. Brukermedvirkning er hjemlet i pasient- og brukerrettighetsloven paragraf 3-1 om rett til medvirkning. Brukermedvirkning er helsefremmende og bidrar til mestring og motivasjon ved at brukere setter egne mål.
Pasient og brukers involvering og medvirkning i eget bruker og pasientforløp. Retningsendringen fra å spørre «hva er i veien med deg?» til å spørre «hva er viktig for deg?» gir rom for å innta brukerens perspektiv. Med denne tilnærmingen kan vi iverksette tiltak basert på pasienter og brukere egne mål. For å få tilgang til brukerens perspektiv er nødvendig å skape en god relasjon og åpen dialog mellom helsepersonell og bruker/pasient.
Når det gjelder tilrettelegging for tro- og livssyn er det derfor viktig å bringe dette inn i kartlegging samtalene av bruker/pasient. I den forbindelse er det viktig å få oversikt over ressurspersoner, trossamfunn og ulike aktiviteter vedkommende har deltatt/deltar i. Individuell plan vil i dette tilfellet også være et viktig kartleggingsverktøy.
Samhandlingen og åpenheten mot tro og livssynsamfunn er viktig – også for tro- og livssynssamfunnene er det viktig med åpenhet mot kommunen. I følge de retningslinjene som gjelder påhviler det partene: Bruker/pasient, pårørende, helse- og omsorgstjenesten og tros- og livssynsamfunnene å samhandle om en tilfredsstillende tilrettelegging for bruker/pasient.
Det å kunne legge til rette for en god møteplass mellom kommune og tros- og livssynsamfunn for en gjensidig orientering om hverandre og om ulike tilnærminger for tilrettelegging for tros- og livssynsutøvelse for brukere/pasienter i helse- og omsorgstjenesten vil være nyttig. Gjennomslike møteplasser vil en kunne drøfte både samhandling og faglige tilnærminger. En slik arbeidsform vil kunne være med på å bryte ned barriere og også kunne bidra til å gi den enkelte medarbeider i tjenestene mere verktøy og bistand i tilretteleggingen for tros- og livssynsutøvelse. Dette er en arbeidsform som syntes mer utbredt i spesialisthelsetjenesten enn i kommunehelsetjenesten.
Likevel er det behov for at tros og livssynsamfunnene også seter seg ned lokalt for å se på hvordan de sammen kan bidra med og for hverandre i arbeidet med å utvikle og styrke samarbeidet med den kommunale helse- og omsorgsektoren. Her vil det være naturlig også å ta i bruk kursmateriell som bl.a. Samarbeidsrådet for tros- og livssynsamfunn har utviklet, Nasjonalt kompetansemiljø om utviklingshemming og andre nasjonale styringsdokumenter for å kunne styrke arbeidet i forhold til samarbeidet med kommunen og å kunne bidra til en god tilrettelegging for tros -og livssynsutøvelse for den enkelte.
Data fra denne studien viser at – det er rom for mere samarbeid – initiativene må komme.
Kompetanse og kompetanse bygging er viktig både helse- og omsorgstjenesten men også blant livssynsveiledere, ledere, pastorer, prester, diakoner i ulike tros- og livssynsamfunnene. Utdanningsinstitusjoner, kompetansesentre og organisasjonene er sentrale i dette. Det betyr at kunnskapen både om tro- og livssynsutøvelse for mennesker som er i institusjoner eller av ulike årsaker ikke er mobile og må ha bistand av den kommunale helse- og omsorgstjenesten, må styrkes. I det ligger at kunnskapen om samfunnet og kommunen som en omsorgsaktør må i større grad løftes fram på de teologiske lærestedene.
For å få til et sterke fokus og mer samarbeid mellom tros- og livssynsamfunn lokalt og den kommunale helse- og omsorgstjenesten er det derfor viktig å styrke: kompetansen og kunnskapen som kan både være med på å utvikle gode ferdigheter, samhandlingsmåter og holdninger til hverandre og gjennom dette bryte ned noen barrierer. Samtidig som dette også kan gi store muligheter for faglig samarbeid framover.
Lenke til publikasjoner: